Da var fem uker i the Warm Hearth of Africa passert. På søndag, var vi, tolv studenter og to øvingslærere hjemme på norsk snø. Ønsket om å snu og gå tilbake inn i flyet å bli med tilbake til Amsterdam, derfra til Nairobi, deretter til Malawi, var stort da Gardermoens tolv kuldegrader slo i mot oss. Enda større ble det da vi kom inn på flyplassen og det var fint lite med glade og vinkende afrikanere som tok imot oss..

Det gikk jammen nok en uke før det kom mer på denne bloggen, og grunnen til det er at vi hadde en noe uventet og trist avslutning på turen vår. På tirsdag endte stakkars, Anne-Kirsti opp på operasjonsbordet i Blantyre (en by fire timer unna Lilongwe) etter å ha knust håndleddet, under en rebuslekdemonstrasjon på skolen. Og der ble hun værende frem til torsdag. Hun, Silje og Kristine som var med henne, kom tilbake like etter at Guest of Honor hadde satt seg på avslutningsfesten som var gjort i stand til oss på Bambino skole. Det ble stor jubel og glede over å se Anne-Kirsti tilbake! Dessverre ble hun nødt til å dra fra festen etter kort tid for å få nok en sykehus natt, pga reaksjon på allergipillene hun hadde fått, så bekymringen over å ikke få henne med hjem til Norge, meldte seg straks.

Heldigvis fikk jenta bli med oss tilbake til Norge. Men midt oppe i alt dette, så meldte nok en tragedie seg. Chimpepa, selve defenisjonen på the Warm Hearth of Africa, døde veldig brått fra oss torsdag, 55 år gammel, av et hjerteinnfarkt, en drøy time etter at vi hadde invitert ham med på morgendagens avslutningsmiddag. Det ble en tårevåt torsdags kveld.

På fredag fikk vi lov til å være tilstede på minnestunden for Mr. Chimpepa hjemme hos hans familie. Det var en tøff opplevelse, før vi på kvelden holdt taler om hvor fantastisk denne mannen hadde vært, før vi kom frem til at dette var en mann som på ingen måte ønsket at vi skulle gråte over ham, men heller glede oss over det livet han hadde levd. Så kvelden endte med et lystigere lag enn den hadde startet med.

Turen hjem fra Lilongwe til min toppetasjes hybel i Sarpsborg (!), var hele 31 timer lang.  Trass i at det ble dårlig med søvn for min del, så gikk også denne reisen alt for fort, så var vi hjemme igjen hos kjente og kjære alle mann. Selv om tiden i Malawi har sust av gårde alt for fort, så vil minnene fra dette oppholdet vedvare for alltid, både de gode og de triste. Heldigvis er det flest av de positive opplevelsene som kommer til å sitte igjen. De gjestfrie og gode menneskene som ikke har noe verdens ting, men fortsatt har et smil på lur til enhver tid, vil bli husket som en kontrast til Norge, som var kaldt å komme hjem til på flere måter. Og når det gjelder de opplevelsene som var leie, kan man alltids gjøre om til noe positivt, (foruten om Anne-Kirstis uhell, det ser jeg virkelig ikke noe bra ved!) Mens tanker om Chimpepas bortgang vil bli erstattet med gleden over å ha fått muligheten til å bli kjent med et slikt fantastisk menneske!

Jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å være med på et slikt flott opplegg, og oppfordrer virkelig alle som skulle få en liknende mulighet til å reise til Afrika og tilbringe dager med lokalbefolkningen der, til å ta den! Det har vært fem ubeskrivelige uker!